Hva man velger å bruke hunden sin til er er vel ikke det som avgjør om hunden er bra eller ikke, samt mer eller mindre egnet til noe. Så om jeg ikke utdypet det nok hva jeg mente kan jeg vel skrive mer preisis da..
Som sagt: Jeg er ikke så opphengt i tittler i seg selv, nettopp fordi det bare sier noe om at en hund har en eier som har valgt å trene innenfor en gren i hundeverden. Likevel synes jeg det sier noe om hundene når en oppdretter har kull på kull der mer enn 50-60% av hundene er representert innnen en hundesport på høyt nivå. Gjerne både Lp, NBF, IPO og agility.
For det er en slik "helhet" i linjer som gjør om jeg liker det jeg ser og hvor jeg velger å kjøpe hund fra. Når jeg kan se at feks en oppdretter har en MH-statistikk der hundene er mer tilgjenglige, mer lekne, mer nysgjerrige og mer skuddfaste enn snittet av en rase, OG ser at flere valpekjøpere har gode resultater i mange sporter, da tenker jeg at det er stor sjanse for å få en god hund derfra. Det er nemlig flere ting som skal være med om man skal få en god hund til bruks, bare heftig lek er ikke nok, da feks sosial utrygghet kan ødelegge mye for en ellers leken hund. Jeg har selv sett en hund slippe en figurant midt i en prøve fordi den kom en mann gående fra publikum i motsatt retning 100 meter borte..Hunden var ikke trygg nok på å la det passere uten å sjekke det ut. Det er ikke en lite heftig hund nødvendigvis. Så jeg vil ha mer enn bare hunder som er "heftige". Konsentrasjon er viktig: de skal kunne funke under mange omgivelser. Jeg må kunne ta hundene ut på konkurranser der de ikke har satt sine ben på marken enda, og de kunne slippe taket på ALT rundt dem og bare ha fokus på meg. Det krever en del, uansett sportsgren man konkurrerer i.
Jeg har sett en del Dobermann på MH, Korning og andre mentalttester de siste årene, og jeg har av og til blitt overrrasket over at en del hunder som ser bra ut på papiret ikke er så trivelige likevel. Bla en hanhund som bestod korninger, men som faktisk glefset godt etter meg i det jeg stoppet 10 meter unna eier og hund og spurte om veien før testen begynte. Leken nok den ja, men ikke særlig sosialt trygg. Man skal jo tross alt ha dem i hus, ikke bare bo på en treningsbane med en figurant døgnet rundt!!
Jeg trener både spor (skogs og jorder) og rundering med 4 dobermann. De skal være tilgjenlige nok til å springe ut til fremmede fig. og kunne jobbe selvstendig. Her synes jeg nysgjerrighet er viktig også. Avstandsleken på MH avslører ofte hvem som er gode brukshunder- spinger de ut uten noen frykt eller tvil og har høy lekelyst, er de ofte hunder som egner seg til mye innen hundesport.
På sporarbeid med dobermann synes jeg ofte at man må jobbe systematisk med ro og særlig i IPO spor, må man lære dobermann at sporet ikke trenger å jogges. Jeg føler at de sånn litt så vel selvsikere, og de VET hvor sporet går, så hvorfor ikke bare komme seg fort til enden. Sporsugen som bare det, er min erfaring, og alle dobbere jeg har hatt på kurs har vært det. Igjen er det viktig med trygghet, da de må slippe taket på resten av verden og fordype seg i sporet...
Når det kommer til C-arbeid skal jeg ikke utale meg så mye, da jeg ikke driver med det for øyeblikket. Har kurs og linsens og greier og har trent en del, men egentlig ikke så mye i forhold til andre ting jeg driver med. Jeg kan bare si hva min erfaring er her, og der er med mine hunder. Jeg har feks alltid funnet det underlig at noen bruker så lang tid på få hundene "opp i drift". Mine dobermann så langt har bitt seg fast med godt grep fra omtrent første gang de så en IPO-pute eller arm, og jeg vil heller si at jobben ligger i å få dem til å slippe når jeg vil de skal slippe...En av tispene har jeg forøvrig vært sykt nøye med innlæring av slipp fra dag en, og har ikke samme problemet med henne, om det skyldes hundene eller treningen vet jeg ikke. Hanhunden hadde aldri sett en ipo-pølse før han var på lekekurs her ved 10mnd alder, og han våknet plutselig opp og skjønte meningen med livet etter en lekeøkt. Siden har vi egentlig jobbet med å få kontroll på galskapen
De biter dypt og fast, og har god teknikk på å bruke kroppen som tyngde for å trekke "byttet" med seg..Jeg har aldri opplevd at de koker over, eller blir aggresiv, har overslagshandlinger eller andre probemet om jeg har kjørt opp intenisteten. Om dette er noe andre dobbere sliter med vet jeg ikke, har ikke hørt noe om det fra de som trener her heller eller fra alle de som har søsken til mine.
Jeg synes det er en del forskjell innen rasen når det kommer til "førbarhet", noen er mykere og mer var for eier, mens andre dobbere gir seg blankt f.. hva eier måtte mene om saken. Erfaringer og treningsmetoder vil jeg tro spiller en vesentlig rolle her.
De som tror at LP på elitenivå er noe som alle hunder kan drive med, har nok for lite kunnskap både om hundetrening og lp som konkurransegren. Jeg trener mange hunder til mangt, og jeg må si at ingenting jeg har trent til nå er så kompleks som et elite LP program. På grunn av de svært varierte øvelsene krever det hunder som kan skifte fra eksplosiv til totalt ro på svært kort tid. Innen bruks og IPO er programmene krevende på en annen måte, men MYE enklere. Det er få komplekse øvelser og her blir intensitet, men ikke presisisjon i så stor grad belønnet. En god lp hund må dermed være svært anvendelig og kunne veksle fort mellom ulik intensitet på en helt annen måte en enn ipohund. De må tåle en del pressede situasjoner- feks felles sitt med fremmede hunder på 3 meters avstand med skult fører. Dette er ikke så enkelt som det høres ut, og mange sliter med akkurat denne øvelsen.
Jeg er enig i at IPO også krever sin hund, og jeg synes programmene er gode, og liker det høye tempoet og intenisteten i forhold til alt pirket i lp. Men jeg tror bare ikke at IPO er frelsen til alt godt i Dobermannverden, det må mer til enn bare titler for å lage gode hunder.
Jeg har trent sch. for mange år siden, og jeg påstå at dobermann ikke er så enkel som en sch på noen områder. Ikke fordi de er dårligere hunder, men fordi man MÅ få dem til å tro at gjør alt fordi de vil det selv, ikke fordi vi sier det. Typisk dobermann som er feiltrent- den stikker fra treningsbanen, særlig på konkurranser!!! Gjeterhund-hunder kan man alltid rope tilbake strengt- en dobber- særlig en hanne, vil vise deg fingern og stikke 200 meter lenger unna. Så enkle i seg selv- NEI, men lette å belønne -JA. To ulike ting, men om man trener systamatisk og positivt, så kan man få til alt med en god dobber.
Jeg elsker rasen og dens evne til å få meg til å strebe etter å blir en bedre trener hele tiden. Jeg synes andre raser fort blir for myke, og at tabbekvoten blir for liten når det kommer til hardhet og belstbarhet, samt at jeg HATER hunder som syter under fri ved foten eller fellesøvelser, samt har en urolighet som medfører mye ekstra arbeid på de vanskeligste øvelsene i lydighet. Har trent sammen med noe maller, samt andre gjetehunder, og jeg må liksom ta meg litt akt fordi jeg merket at hundene blir belastet av min noe brautende måte å behandle dem på. Dobbere bryr seg liksom ikke om man legger seg over dem, drar dem i skinnet eller tråkker dem på tærne på trening. Maximus kan jeg brøle hold kjeft til om han begynner å halse under trening, mens han fortsette å tilby en atferd. Mathilde har trynt ned fra diverse møn og agillityvipper og slått seg fordervet, men bryr seg ikke.
Fysisk tåler de MYE, det er nesten så man må følge med dem ekstra nøye, så de ikke får senskader. Mulig dette gjelder for andre brukshundraser også, men jeg synes dobber er litt mer ekstrem en en del andre jeg har sett..
Håper dette ga deg litt mer svar på det du lurte på, og lykke til med evnt ny hund- verdens beste rase:)
mvh Marita
