Dette er bladet jeg elsker og lese og føler meg hjemme i men nå er det ikke bare favoritt bladet mitt men og bladet som klarte gjøre en dag i livet mitt til en uforglemmelig dag, dagen jeg lo så jeg gikk tom for tårer og mistet fotfeste.....
Dette er som om jeg skulle skrevet det selv verken mer eller mindre og ikke bare gjore historien meg gla men gla ble jeg og fordi det faktisk finnes likesinnede der ute som tenker som meg.....
Jeg klarte ikke finne artikelen på nett så for og slippe skrive den selv så sakset jeg den fra ett annet suspek forum.
Kilde: Villmarksliv - Skråblikk Dag Kjelsaas
"Nei til mops!
Du har sikkert sett dem, mopsene – disse misfostrene av noen dyr som påstås å ha hundelignende egenskaper. At noe som ser ut som en grisunge bakfra og har et skrukkete tryne fullt av snørr i den andre enden kalles hund, er en stor fornærmelse mot jaktbikkjene våre!
DU SKJØNNER AT NOE er helt feil når du ser folkene som har mops. Like kortbeinte og vomtunge som de
motbydelige bikkjene peser de seg fram på flate fortau for å lufte verdens mest
unyttige dyr. En ekvipasje fjernere fra vår jegerverden kan du knapt finne.
Heldigvis er det ingen av dem som orker å bevege seg i naturlig terreng, der mopsene egentlig hører hjemme. Som reveåte. Der, i umiddelbar nærhet av en illeluktende leilighet, i enden av et rødt femibånd, kjemper ei lita tønne på fire bein for å holde vomma oppe fra bakken. Turen går opptil femti meter bortover fortauet før det presses ut en brun, illeluktende kabel.
Sjekker du nøye, ser du at gørra kommer fra den motsatte enden av det skrukkete trynet med
flerfoldige folder både over og under gapet. Men kikk ikke lenge, for kanskje biter minimonsteret deg i buksebenet, eller pisser på skoen din. Om du skulle være så heldig å unngå dette, bør du for sikkerhets skyld sjekke at du ikke har fått mopsemøkk rillene på nylig innkjøpte vintersko. En mopseeier orker nemlig ikke å bøye seg med hundepose, like lite som bikkja klarer å bevege seg vekk fra asfalten når den driter.
Tro det eller ei, men jeg kjenner faktisk et vakkert, ungt kvinnemenneske som har mops! Hun er til og med glad i siklegrisen sin. Det er til å grøsse av at ei attraktiv jente kan føle grunn til å nusse med en slik snørrutskiller av rang. At det stadig sikles og snørres, skyldes til orientering ganske enkelt at snyteskaftet er klint sammen så bikkja knapt ser ut til verden.
Bikkjerasen ligger da heller ikke høyt i registeret over ettersøkshunder. Øynene er dessuten også
fulle av guffe. Heller ingen overraskelse, for her er jo alt tett.
«Mopsen røyter også en del», står det i en rasebeskrivelse. Bortsett fra at reptilet bør betegnes som misfoster og ikke rase, stemmer dette veldig bra. Du ser nærmest de ekle, små hårene røsse hver gang mopsen nyser. Blandet med en snørrføyke legger hårskya seg i sofaer og på fang der verdens styggeste dyr blir løftet opp. For de feite, kortbeinte smådjevlene klarer ikke å flytte det overvektige, ekle legemet sjøl.
Får du først et slikt ufyselig dyr på fanget, kjenner du også lukta. Det er nemlig sopp og verk i alle foldene i trynet, nærmest som et kjennetegn på rasen.
Biter gjør de også. Ikke rart forresten, jeg skjønner godt at en kan bli sur på alt og alle når en er skapt mops. Den gangen mopsen så dagens lys – antagelig da en mer normal kinesisk hund trynte så kraftig at nesegrevet forskjøv seg halvveis inn i
hjernekassa – burde selvsagt monsteret og resultatet etter én eller annen sleivparing vært kastrert.
Likevel skal altså én eller annen kineser, som sikkert var ganske skeiv i trynet sjøl, ha tatt vare på vraket, og det tragiske har skjedd at noen har klart å holde liv i avkommene.
Når mine egne jaktbikkjer legger inn de dypeste bjeffelydene, knurrer, viser tenner og gjør seg klar til å ta en mops, kikker jeg en annen vei, inderlig forbannet på at noen har slike dyr. Takk og pris at mine hunder har evnen til å skjønne at sånne skapninger må ha sneket seg med ved en feiltagelse da Noah sjøsatte arken. Derfor sier jeg aldri nei når de tar en mops."
Lenge leve Villmarksliv.....
noen sa en plass de skulle sende de mail i raseri fordi de følte seg truffet men jeg skal sende han en mail og takke han for at han gjore en av min dager uforglemmelig.
Mvh
