Trene sivilt vs tjeneste

[Joachim]

Siden det er så dødt på flere forum må vi få i gang en bra diskusjon.
Hvorfor får folk til ting i tjeneste mens man skal terpe program sivilt?
Dess mer jeg trener og finner ut av ting dess mer føler jeg et vi tilnærmer oss en tjenesthundsituasjon. tab har skrevet mye bra jeg liker om dette. Særlig liker jeg den biten med kontroll og lederskap så kan de hyle på visse forum og kretser om det men jeg liker veldig godt den tilnærmingen at hundeføreren er den som starter all moroa. Det finnes 170 måter å bli en god leder på uten å denge bikkja.

Ta spor f.eks hvor er de beste sporhundene? Hvis man ser bort fra "IPOspor" og "NBF"? Det er jo dødfødt å diskutere alternativer med folk som er opphengt i spontanspor. Hvorfor ser jeg så mange som blir mer og mer åpne for andre måter å trene på enn enn de klassiske nordiske metodene? Hva er dumt med pølsespor når kjøteren går klokkereint i 10m/s vindpå åpen slette? Vil ikke jeg få noe igjen for dette fremfor å henge på slep etter kjøteren i skogen?

Hva med å se litt lenger enn nesetippen i sivil trening? Jeg trur at man får masse igjen for det på kryss av programmene. Mulig jeg tar feil, jeg trener jo bare første kjøteren og har ingen erfaring bortsettt fra det men jeg har mine mål uavhengig av å "bestå" noen prøver. Som dommeren sa så bra på FP så er vi bare der for å vise hvor vi er og vise hva vi kan der og da. Jeg liker og at man kaller det utdanning i IPO i motsetning til andre som bare jatter om læring.. Når jeg ser hva forhold folk har til bikkjene, ta f.eks military working dog gruppa på facebook.. Når du hopper i fallskjerm med skinnfellen uten at den ser ut til å nevneverdrig bry seg da snakker vi mot i mine øyne så kan folk skryte så mye de vil av poeng i IPO.

Hva gjør dere med hunden utenfor programtrening? Kansje ett spm mange vil holde for seg selv men det hadde vært artig å lufte dette.