Jeg må si meg enig med Cathtrine her!! Altfor mange ser ikke helheten i situasjonen og tolker alt som farlig aggresjon.
Da jeg fikk barn hadde jeg en stor blandingshanne med meget gode nerver. Hunden var 2,5 år når jeg fikk barn og de to fikk ett meget bra forhold. Når barnet var ca 1,5 år gammelt begynte hun å undersøke hundens hulrom, hun stakk finger inn munnen og nesa hans. Ved en anledning var jeg i ett annet rom enn de og plutselig hørte jeg ett knurr/brøl fra hunden og i neste sekund høy barnegråt. Jeg løp inn til de og det synet som møtte meg da var hunden liggende på gulvet og jenta satt overskrevs over nakken hans. Hun hadde tre røde merker på armer og det var alt. Min teori om det som skjedde var at hun satt seg oppå han, noe som han godtok men da hun skulle undersøke alle hulrom og mest sannsynlig øynene hans, ble det for mye for hunden og han sa i fra. At han da var så vidt bort i armen hennes i stedet for å bite kraftig i f.eks ansikt hode anså jeg som ett meget godt språk. Jeg løftet jenta vekk og tok med begge to inn i stua, lagde ikke noe oppstyr og jenta slutta med sine undersøkelser etter det. Han var en god oppdrager

En annen gang lå han på ryggen mellom sofa og stuebord hvorpå jenta mi ville fram og klatret på han, når hun tråkke på magen og hans edlere deler, kom det ett dypt knurr fra han og det eneste jeg gjorde var å løfte vekk ungen. Hunden fikk ikke oppmerksomhet eller kjeft for dette!!!
Etter disse episodene anså jeg hunden for trygg med ett godt språk. Andre ville kanskje ha valgt avliving.
Denne hunden var aldri noen trussel for omgivelsene sine. Ikke engang da en papillion buste frem og bet han i frambeinet, han bare la seg ned og ville leke

Synd at mange mener hunden ikke skal få vise sitt språk og at de gjør hunden utrygg i å bruke språket sitt!!